Dugnad, opplevelse og struktur. Tre stikkord som kan vise seg å bli avgjørende for undersøkende prosjekter på nett i tiden som kommer.
Vi er på vei inn i en hverdag der tilgangen på masseutlevert informasjon stadig blir bedre. Gjennom den nye offentleglova (spes. § 9) har vi fått utvidet rett til innsyn i forvaltningens datasett. Samtidig jobber myndighetene med å tilrettelegge for bedret tilgang på data.
Vi spør ikke lenger bare etter statistikken, men også rådataene bakenfor. Undersøkende journalistikk vil i fremtiden basere seg stadig mer på analyse og presentasjon av store datamengder.
Vi tenker ofte på journalisten som en som sammenstiller konkrete opplysninger og setter dem inn i en sammenheng for å kaste lys på et misforhold.
En journalistisk orientert dataprogrammerer befatter seg i tillegg med strukturer og relasjoner – med sikte på å gjøre de samme undersøkelsene i et stort antall tilfeller.
Hvert punkt viser en brannrammet adresse som også står på gul liste. Bak hvert kartpunkt ligger dokumentoversikten fra plan- og bygningsavdelingen. Den viste adressen er et tilfeldig eksempel som det ikke er noen mistenkelige forhold rundt.
Noe av journalistikken ligger nettopp i måten disse strukturene legges opp. Vi kan formulere journalistiske hypoteser gjennom skript, tabeller og spørringer.
Et eksempel er måten vi koblet tre datakilder sammen i én database i forbindelse med et Brennpunktprosjekt. Vi innhentet listen over verneverdige bygninger i Oslo (gul liste), og koblet dem med brannvesenets utrykningslogg samt plan- og bygningsetatens postjournal.
Vi kunne nå få svar på spørringer som: ”Hvilke verneverdige bygninger i Oslo brant etter avslag på rivningssøknad?”.
Databasen inneholder 157.152 dokumenttitler, 2.121 branner og rundt 8.000 gullistede eiendommer. En manuell gjennomgang var praktisk umulig.
Konspiratoriske kart
Vi laget først et kart med markører som viste hvilke verneverdige eiendommer som hadde hatt en brann i løpet av de siste årene. Klikket du på markøren kom dokumentlisten fra plan- og bygningsetaten opp.
Å koble branner mot byggesakshistorikk kan gi opphav til mange konspirasjonsteorier, men i de aller fleste tilfellene finnes det ingen sammenhenger. Bildet er fra en brann i Bærum i 2009 (illustrasjon).
Brannene dukket gjerne opp midt i en smertefull saksgang, der grunneieren slet med å få nødvendige tillatelser til ombygging, riving, påbygg, fasadeendringer og lignende. Man kunne få temmelig konspiratoriske ideer bare ved å skumme dokumenttitlene før og etter branntidspunktet.
Presentasjonen antydet at det fantes en sammenheng mellom saksgangen og brannene som i de fleste tilfellene ikke var reell. De aller fleste brannene hadde imidlertid naturlige årsaker, og omfanget var i mange tilfeller begrenset. Vi valgte ikke å publisere dette kartet.
Vi holdt altså ikke brannene opp mot saksgangen i plan- og bygningsetaten i materialet vi presenterte på nettet. Dermed unngikk vi å gi næring til uriktige spekulasjoner.
Samtidig gikk vi glipp av noe annet viktig. Ved å unnlate å publisere dokumenttitlene, mistet vi den hjelpen vi kunne fått fra tusener av øyne der ute.
Nettdugnad i form av såkalt crowdsourcing er en mulighet som bare i begrenset grad er utforsket av norske medier. Crowdsourcing kan sammenlignes med en felles innsats hvor alle som er interesserte kan hjelpe til med å løse en felles oppgave.
Oppgaven kan for eksempel være å gå gjennom et stort antall dokumenter på jakt etter potensielle saker.
I vårt tilfelle kunne vi latt publikum gå gjennom byggesaker tilknyttet gullistede og brannrammede adresser. Folk kunne se etter mistenkelige forhold og påfallende sammentreff i datasamlingen, for så å rapportere tilbake.
Britiske The Guardian gjorde nettopp dette på sine nettsider i fjor sommer. Avisen publiserte 456.000 dokumenter, bestående av bilag fra parlamentsmedlemmene. De lot sine egne lesere gå gjennom dokumentene for å finne mistenkelige refusjonskrav.
De første par dagene pløyde velvillige lesere gjennom 97.466 sider med bilag og flagget dem som ”uinteressante” eller ”interessante”.
Eksempelet med brannkartet viser at en databasespørring aldri alene kan resultere i en fornuftsbasert rangering av datagrunnlaget. Materialet må analyseres av individer med bakgrunnskunnskap og analyseferdigheter. Her kommer The Guardians metode til nytte.
Svineinfluensa, makt og politikere
Folk engasjerer seg på nett i den grad de får noe igjen for det. Et undersøkende nettprosjekt må gi noe umiddelbart tilbake for å få publikum med seg på dugnaden. De må føle at deres bidrag monner.
En liste med byggesaker koblet til et tipsskjema vil ikke alene være nok til å engasjere et stort antall folk. Bidragsyterne må ”belønnes” i form av synlige tilskudd og endringer i databasen.
VG Nett er blant redaksjonene som har eksperimentert med crowdsourcing i Norge. I fjor høst inviterte de sine lesere til å oppdatere listen over lokalpolitikere i Norge. I løpet av noen få timer kom det inn over 200 tilbakemeldinger.
Da den samme redaksjonen skulle lage en oversikt over vaksineprosjektet i forbindelse med svineinfluensaen, brukte de en lignende tilnærming: Hver kommune fikk sin wiki-side der publikum kunne fylle inn opplysninger om den lokale håndteringen av vaksinasjonene.
Brennpunkts egen oversikt over lokalpolitikere og deres næringsinteresser, Maktbasen, er et annet eksempel hvor crowsdourcing kunne spilt en viktigere rolle.
Dagens versjon av Maktbasen har et enkelt tipsskjema som inviterer leseren til å si i fra om feil, mistenkelige forbindelser eller dobbeltroller. Responsen kommer til redaksjonen i form av en e-post, og innholdet er ikke strukturert på noen måte.
Her ville vi kunnet trekke store fordeler av å gi basen et mer strukturert tilbakerapporteringssystem. Folk bør inviteres til å bli med på dugnaden gjennom aktivt å foreslå endringer i basen.
Tanken sammenfaller med prinsippet bak det brukerstyrte nettleksikonet www.wikipedia.org – bortsett fra at innrapporteringen bør skje gjennom strengt strukturerte skjemaer. På denne måten vil dataene enkelt kunne legges inn i databasen etter faktasjekk og godkjenning.
Dugnad, opplevelse og struktur
Vi kunne for eksempel latt publikum konstruere sine egne nettverkskart. Dermed vil folk utvide de eksisterende nettverkene ved å legge til relasjoner som de mener er relevante, basert på individuelle kunnskaper om lokale forhold.
Redaksjonen må kontrollere og publisere innsendte rettelser og utvidelser etter hvert som de kommer inn. De mest interessante konstellasjonene undersøkes nærmere av journalister.
Ideen bak prosjektet ”They Rule” i USA er på mange måter den samme. Her kan leserne lage sine egne, visuelle oversikter med forbindelser mellom styremedlemmene i USAs mektigste foretak.
Crowdsourcing som undersøkende metode åpner for svært spennende prosjekter. Metoden kan gi oss databaser med en journalistisk verdi som langt overstiger hva offisielle datakilder alene kan tilby.
Folks engasjement er knyttet til opplevelsen av å være med på noe viktig. De må dessuten få noe igjen for innsatsen. Resultatet av dugnaden bør med andre ord publiseres uten restriksjoner, gjerne i form av nedlastinger og såkalte API-er, som gjør det mulig for andre å trekke ut datasett til eget bruk.
Det er fortsatt viktig å ha redaksjonell faktasjekk på informasjonen som legges inn. Opplysninger som føres inn i en undersøkende nettdugnad må selvsagt kontrolleres før de publiseres. En streng struktur på tilbakemeldingsskjemaet, gjennom et godt planlagt brukergrensesnitt, gir høyere kvalitet på dataene, og forenkler jobben med å godkjenne og publisere bidragene.
